BOK Nasjonsbygging og lokalhistorie

Eventyret, med undertittelen «Mørin- gane som møblerte landet», er en historie om nettopp den forunderlige industriutviklingen som gjorde at møbelprodusenter klumpet seg langs fjordene på Møre og som har gitt opphav til myter om møringenes entreprenørånd og foretaksomhet – og kremmerske knegenhet. I forordet stiller forfatterne Eldar Øyehaug Høidal og Kjetil Tandstad spørsmålet «hvorfor?», uten egentlig å stille det. Kanskje for å slippe ansvaret for å gi svaret. Likevel går undringen om dette igjen gjennom hele boken. Og, det gis sporadiske tilløp til svar.
Boken har dette lokale, eller snarere det regionale, perspektivet og det er lett å tro at det ikke ble produsert møbler andre steder i landet, selv om enkelte andre produsenter forekommer i bisetninger her og der. Historien om balans-konseptet er illustrerende; (..) «Mot slutten av 70-åra var Stokke med på utviklinga av Balans (..), som var konstruert utfra ergonomiske prinsipp. Peter Opsvik var sentral i arbeidet.» «Opsvik kom i kontakt med fysioterapeuten Hans Chr. Mengshoel, som hadde ein idé om ein knelestol». De andre Balansdesignerne; Gusrud og Rykken hadde jo tilhold annetsteds og det samme gjaldt produsentene HÅG og Rybo. Alle spilte roller i utviklingen. Men altså – her gjelder det lokale perspektivet. Og vi liker det!

Møbelfaglig

De to forfatterne Eldar Øyehaug Høidal og Kjetil Tandstad er velkjente skribenter i møbelbransjen. Begge har bestyrt møbelbransjens historiske senter Møbelmuseet – tidligere Norsk Møbelfaglig senter. Eldar Høidal er faghistoriker og har tidligere utgitt bedriftshistorier, bygdehistorie, historien om Ekornes, historien om bransjeforeningen i møbelindustrien med mye mer, og – og skøytesportens historie; To indre og vekk me’n. Kjetil Tandstad er journalist og forfatter og har bakgrunn fra Dag og Tid, nynorsk pressekontor og Sunnmørsposten før han de siste ti årene har hatt engasjement i Møbelfaglig senter i Sykkylven.

For en leser og betrakter er det åpenbart at dette må ha vært et frodig samarbeid mellom to entusiaster med forskjellig bakgrunn, som har beriket hverandre til fordel for leserne. De akademiske ambisjonene har veket plassen for en mer journalistisk form. Høydepunkter eller kuriositeter er gitt litt fremskutt plass, som pustehull. For så vidt ikke helt nødvendig, men den gir en leseglede helt uten hverken pensumfeeling eller jubileumsrus, som gjerne kan skjemme sjangeren. Om det er noe som hylles er det skapertrang og lokal sjarm – og vi blir gjerne med på den, vi som leser.

Skapertrang

«Eventyret» tar til i 1908 og ikke særlig overraskende dukker navnet P.I. Langlo opp allerede i innledningen av bokens første del. Denne delen dekker tidsrommet 1908 – 1930 «Små forhold – store draumar». Langlo er gitt æren av å starte møbeleventyret i alle tidligere historier, så også her. Men, i boken er det gitt mer plass til historien om P.I. Langlo enn i de fleste andre fremstillinger vi har lest. Livet i fjordene er tøft om ikke håpløst, det er plass til skapertrang og entreprenørånd, kreativt landbruk og kommunalt sponset folkeopplysning. Tiden er preget av optimisme, tross alt. Mange dro til Amerika, noen kom tilbake, andre startet virksomhet hjemme, tok over små gårder og fant frem til produkter som kunne produseres med små midler og nokså grunnleggende kunnskaper. Denne delen av boka kan også leses som et øyeblikksbilde på nasjonsbyggingen slik den tok seg ut på Nord-Vestlandet Et mikronivå uten historiske kjendiser, politiske slag eller nasjonale institusjoner.

Spørsmålet som stilles uten å stilles får litt forklaring i det første kapitlet; tilgjengelig kraft er en del av forklaringen på hvorfor Sunnmøre, kommunene i fjordarmene får noe ære og selvfølgelig dette håndverkskurset som Peter Ivarson Langlo deltok på. Men, det er også plass til treskjæring, lakselorder og møbelagenter, men altså; ingen referanser til at Hødnebø startet møbelproduksjon i Risør i 1904, eller naboeventyret Talgø i Todalen som var i gang allerede før århundreskiftet. Lokalt perspektiv må vite!

Anekdotisk

Tiden fra 1930 til 1953 er kalt «Fabrikk i annankvar kjellar» og omhandler nettopp den enorme etableringsbølgen som gikk for seg langs fjæresteinene. Blandingen av den anekdotiske og systematiske fortellingen løfter frem de gode historiene, de som har levd i bransjen hele tiden siden, og de mer ukjente. Gode historier som forteller mye om smartness og om en sterk vilje til å «drive for seg sjøl». Når et folkeferd av sta småbrukene skal starte vareproduksjon måtte det vel bli slik. Når en før hadde greid seg med en båt, en kjerring og en hest er det ikke rart man lager møbelfabrikk ved naustet ved hjelp av en bror, en svoger og hesten. Pågangsmotet er godt illustrert i kartet over området Sykkylven med alle de 120 «fabrikkene» inntegnet. Det er nærliggende å tro på myten; «kan han så kan jeg». Tidsspennet fra 1930 til 1953 er kanskje ikke så langt, men historien som fortelles er vesentlig; det er i denne tiden aktørene gikk fra verksteder til å bli industribedrifter og det er i denne tiden arbeidere organiserer seg og bedriftene finner sammen i fastere organisering i bransjeforeningen. Denne utvikler seg som bransjeorganisasjon med økonomi og markedsføring på agendaen. Dette er også tiden for de store personlighetene, Jens E. Ekornes, Berhard Tynes, Alf Midtbust, Johan Riise, for å nevne noen få fra flere leirer. Arbeidernes organisering må ha introdusert dem for tanker om klassekamp, uten at det har vunnet særlig gjenklang i de egalitære samfunnene der alle kjente alle.

Sildeskjell og skumplast

«Rasjonell og internasjonal», er tittelen på del tre. Kapitlet tar til med en fornøyelig historie om tilfeldigheten som brakte skumplastmaterialet til Sunnmøre. Lauritz Sunde fra Spjelkavika var på jakt etter lim for å lime sammen sildeskjell til smykkemateriale. Den tyske produsenten Bayer tror lite på ideen og har i alle fall ikke lim som kan virkeliggjøre den. Men, de hadde nettopp funnet en måte å blåse luft inn i gummi og plast – kunne det være noe for unge Sunde? Det kunne det og skummet ble et sterkt bidrag til å ta møbelindustrien på Sunnmøre et stykke videre. Og, til
å gjøre Sundes Porolon nærmest til synonymt med skumplast. Ellers dekker kapitlet tiden fra 1953 til 1974 og er fortellingen om hvordan industrien tok i bruk nye materialer og metoder; skumplast, laminering, nye produksjonsmetoder, nye disipliner; møbeldesignere og hvordan bransjen nyttet statlige virkemidler og egne samarbeidsorganer til å ta skrittet ut i verden – i selskap og konkurranse med nordiske kolleger. Alle med god hjelp, og bidrag til, en sterkt fremadstormende møbelmote under navnet Scandinavian Design.

Prestisje

Del fire er kalt «Nye marknader» og tar for seg tiden fra 70-tallet til 2001, den nære historien som mange som fortsatt er aktive i bransjen har deltatt i. Forfatterne trekker frem suksesshistorier og gir mye plass til møbeldesign, en disiplin som har hatt økende gjennomslag i bransjen i denne tiden og som har gitt en del særnorske, originale modeller som er gitt bred omtale i boken. Ellers er særlig Ekornes, men også andre produsenter gitt romslig plass i dette kapitlet, som nok går litt utover det tidsspennet overskriften lover. Det er selvfølgelig ikke et problem. Kapitlet skal omhandle tiden frem til 2001 og bokas siste del, som har fått tittelen Framtid for møbel? kan muligens gjemme et pessimistisk spørsmål og et nedslående svar. Det gjør ikke det. Optimismen som har skapt bransjen skinner gjennom også i det siste kapitlet av boka og handler mye om omstilling, men også om en tid da norsk møbelindustri ble lagt merke til internasjonalt og da møbelmodeller fra Norge fant veier til store markeder – og til utstillinger med høyere prestisje enn omsetning. Slik sett kan det tenkes at forfatterne ser for seg en lykkelig slutt på eventyret og kanskje vil prestisjen parret med modernisering og omstilling gi eventyret en lykkelig snipp snapp….

Bilder

I tillegg til en god løpende fortelling i en lesverdig form, jada den er på nynorsk, men selv en bokmålstro østlending vil glemme det etter noen avsnitt, har forfatterne brukt mye tid og energi på å finne frem bilder som ikke har vært så tilgjengelig tidligere. Både lay-out og disposisjonen av stoffet gjør den lettlest og interessant. Billedstoffet gir stor glede. Her er det mengder av bilder man ikke har sett så ofte tidligere. Det er gravd dypere i skattkisten enn tidligere og utvalget er bredere enn man er vant til å se. Det gir tilleggsdimensjoner til fortelling og boken som medium.
Boka er et eventyr med lyse overtoner. Som nevnt har fortellerglede, opplysning og journalistisk form gitt oss en mer lesverdig bok enn mange tidligere bøker om bransjen og dens aktører. Denne bør ligge under Juletreet hos mang en sunnmørsk møbelentusiast, og jammen kan den følge mang en annen interessert opp i go’stolen i romjulen også. Det er vel unødvendig å si at man gir boken sin anbefaling?