Oslo Møbelhandlerforening Gravøl for forgangen tid

Som et bilde på historiens gang nedlegger foreningen seg selv etter 100 år fra 1920. Organisasjonslivet i Norge blomstret fra århundreskiftet og fremover. Oslo Møbelhandlerforening ble stiftet 23 mars 1920 inspirert av Foreningen ble stiftet som en direkte respons på håndverkersvennenes kamp for bedre kår noe tidligere. D’herrer (som det gjerne heter på denne tiden) Ungersnes, Paulsen, Bugge og Riis innkalte til stiftelsesmøte og forsamlingen valgte Carl Paulsen, Einar Mortensen, G. Esbjug, og A. Arnesen som sitt første styre. Navnene går igjen gjennom foreningens historie og del av fortellingen om en bransje preget av familiebedrifter der generasjon følger generasjon, gjerne far til sønn, og stayerevne som en viktig del av egenskapene som skulle til.

I Linneruds mange esker av historiske protokoller, bilder og sakspapirer plukker han opp et par bilder fra landsmøtemiddager med kjole og hvitt og fruer i silke og stola. Man kunne feste, om ikke ellevilt, så dannet og hyggelig, med tale for dagen og kaffe avec. Men, festlighetene kom etter hardt arbeid fra ildsjelene som hadde bransjens ve og vel som ledestjerne. Ifølge den tidligste beretningen var foreningens første engasjement rundt sommerlukking. Det var en utbredt oppfatning at lange åpningstider i sommerhalvåret var bortkastet tid og penger. Beslutningen om å innføre begrenset åpningstid på sommeren fikk stor tilslutning. Handelen må ha oppfattet dette som fornuftig all den stund også de uorganiserte innførte begrenset åpningstider om sommeren. I begynnelsen av 20-årene var bransjen «plaget» av en annen vederstyggelighet; brukthandel med møbler, eller auksjonssaken, som det het i styrepapirene. På den tiden kom det store mengder brukte og delvis nye møbler på markedet. Brakt hit av norske og utenlandske oppkjøpere ble møblene solgt gjennom auksjonshus i slike mengder at det truet det ordinære markedet for møbler. Foreningens ledelse gikk sterkt inn for å bekjempe slik omsetning, som de betegnet som «illojalt salg». Saken gjorde møbelhandlerne til lobbyister for første gang; i tiden mellom 1923 og 29 gjorde foreningen henvendelser og skrivelser til departementet og bevirket derved at det kom til «en tilfredsstillende løsning med auksjonsbevillingene.» En sak til engasjerte; Avbetalingshandelen ble et problem for ledelsen i foreningen gjennom det første tiåret. Slik handel medførte en papirhaug av formularer, noe som fikk foreningen til å lage sitt eget skjema, et skjema som siden skulle bli tatt inn også i andre bransjer.

Gamle dager dette? Njaa – er det så forskjellig? Vi diskuterer fortsatt åpningstider, men i en annen sammenheng; kjøpesentrene og kjedebutikker har åpningstider som ett av sine konkurransefortrinn, kredittkjøp er selvfølgelig automatisert for lengst, men finansielle instrumenter koster og bruktsalg nevnes stadig som en konkurrent til salg av nye møbler. -De siste årene har vi holdt fire faglige møter pr år i tillegg til sosiale arrangementer sommer og Jul. Tore Linnerud har sittet i styret ide siste 33 årene – og vil avslutte etter 20 år som foreningens formann. Da jeg begynte var vi 60 medlemsbedrifter. I dag er det 8 tilbake. Vi har godt oppmøte på en del av møtene, men medlemsbasen er jo for liten til at det er mulig å drive videre. I forbindelse med foreningens mangslungne virksomhet og økende tilslutning begynte man å se på hvordan medlemsbedriftene skulle holde seg oppdatert på foreningens aktivitet. Bladkomiteen ble nedsatt i juni 1929 og i 1930 så Møbelhandleren dagens lys. E.O. Mortensen ble bladets første redaktør. 30-årene skulle bli vanskelig også fort møbelomsetningen. I slike tider blir organisering satt på en prøve. I skyggen av konkurser og akkorder gjennom tiåret satt foreningen ned et omsetningsråd som skulle motvirke mulige negative utslag av de dårlige tidene. Omsetningsrådet fikk viktige oppgaver oppsummert i fem punkter;

1. Å motarbeide utvekster innen avbetalingshandelen
2. Å motarbeide auksjonsforretningenes salg av nye møbler
3. Å motarbeide illojal avertering
4. Å motarbeide fabrikkers og agenters salg direkte til forbrukere og auksjonsforretninger
5. Å være et samlende opplysende organ

Etter en tid engasjerte foreningen seg i opplæring av ekspeditører. Faglig trening og samlinger rundt faglige temaer har vært et viktig arbeid for foreningen helt opp til våre dager da det politiske arbeidet har blitt overlatt gradvis mer til landsforbundet, Møbelhandlernes Landsforbund, siden til HSH og nå Virke.

De faglige temaene ble sentrale gjennom årene. Ett av dem, madrassaken; gav seg håndfaste resultater; sammen med blant annet madrassprodusenten Ekornes ble man enige om at madrasser ikke skal ha kjedebunner, men skikkelige trebunner. Opp gjennom 60-tallet var foreningen fortsatt engasjert i madrasser; «Når det gjaldt madrass/sengemålene mente styret at de nuværende breddemål – 75 og 80cm burde bibeholdes, men lengdemålet burde være 2 meter, alternativt 210. Sengebredder på 90 cm vilde passe dårlig inn i f.eks., OBOS-leilighetene.»

1953 stod foreningen bak møbelmessen på Frogner, åpningstidene var på dagsorden igjen i femtiårene – da med utgangspunkt i at kundene skulle få bedre tid til å handle, Slik kom møbelhandelen til å bli den første bransjen som gjorde fredag til langdag, og holdt åpent til 1900.

Faglige temaer har blitt foreningens kjennetegn de senere årene – sammen med en viktig sosial side, selvfølgelig. Den kollegiale, sosiale møteplassen har vært viktig gjennom alt forskjellig arbeid, enten det har en politisk eller faglig side.

-Vi har tenkt å avslutte med en hyggelig fest, smiler Tore Linnerud. Nå har vi ikke så mange medlemmer tilbake og ingen vil overta formannsvervet. Da er vel foreningens berettigelse ikke lenger til stede. Litt vemodig, selvfølgelig, men tidene skifter og slik er tidene nå, sukker Tore Linnerud. Symptomatisk, kanskje, fra sin posisjon «bak disken» hos FS-Møbler, Møllergatas Siste Mohikaner