En mann og hans stol

Norske Fjordfiesta har basert mye av sine forretninger på Hans Brattruds studentarbeid fra 1957. Femtiårene var åpenbart gode for studentarbeider. I 1954 tegnet studenten Øivind Iversen en laminert skallstol, muligens inspirert av Arne Jacobsens Myren eller andre liknende skallstoler som så smått begynte å finne veien til markedet i USA og som siden har blitt stående som ikoner i designhistorien. Både ekteparet Eames og Bertoia har blitt superstjerner som gir kulturell verdi til hjem over hele verden den dag i dag – kanskje mer nå enn noen gang.

Serie

Møre Lenestolfabrikk, fant interesse i Iversens stol, hans diplomoppgave ved Kunst- og håndverksskolen. Med denne tok Møre Lenestolfabrikk lamineringsteknikk i bruk for første gang her i landet. City skulle danne utgangspunkt for en hel serie skallstoler utover i 50-årene. Flere av disse er fortsatt i markedet og møter dagens etterspørsel etter femtitallsdesign og periodens nyrenessanse. Møre Lenestolfabrikk i Ørsta ble etablert som Møre Kurvmøbelfabrikk i 1929 og feirer i år 90-årjubileum, nå som Fora Form. Salgsdirektør Frode Sporsheim i Fora Form, forteller at City fortsatt er en viktig del av bedriftens suksess. -Vi har hatt en omsetning de siste årene på mellom 16 000 – 20 000 stoler i året og fordelingen er ca 20 % finner og 80 % plast. Fora Form, som for lengst er etablert som den sterkeste norske merkevaren i kontraktsmarkedet, har en lang historie som industriens mest ihuga brukere av designere. City nevnes som en av bedriftens mest betydningsfulle produkter i dag og høster fornyet interesse etter relanseringen i 2007. Setet og ryggen er i ett stykke formpresset laminat, og stolen har kromforniklede bein av stål. Ved siden av at stolen var stabelbar, kunne den også kjedes sammen til lange rekker. City var et gjennomført industriprodukt, setet og ryggen var et skall som var framstilt med en moderne, teknologisk basert produksjonsprosess, det samme var stålunderstellet.

Plagiat

Fora Forms tidligere designsjef Arild Bakke var sentral da fabrikken tok opp igjen produksjonen i 2007. -Det var ingen enkel produksjon tilbake på femtitallet, kan Bakke fortelle. Lamineringsteknikken var ny og uprøvet i Norge og den første tiden var svinnet ganske betydelig. Prøve og feile var løsningen før man fant frem til måten å gjøre det på og stolen kunne lanseres som et viktig produkt som kunne vise at norsk møbelproduksjon var på høyde med den danske både hva gjelder design og produksjon. City falt en del danske produsenter tungt for brystet og Møre Lenestolfabrikk ble beskyldt for plagiering av danske modeller, et spørsmål som ble videreført til en egen komité for avklaring. I komiteen satt representanter for Fritz Hansen – disse gikk god for at City var et selvstendig designprodukt, som absolutt ikke innebar kopiering hverken av Fritz Hansens berømte produkter eller noen annen. Stolen gikk i over 200 000 eksemplar for Møre Lenestolfabrikk. Selv om stolen i utgangspunktet var tenkt både for private og offentlige miljø, ble det offentlige markedet hovedavtageren for City.

-Stolen ble produsert i ulike finerer frem til ca 1975, da ble det stopp da teknologien vi brukte var foreldet og ubrukelig, forteller Sporsem. Stolen ble igjen lansert i finerer i 2007 og i plast 2010, den leveres nå i ca 15 plastfarger.

Lamineringsteknikk

I samme perioden lanserte Møre Lenestolfabrikk en stor serie med finerte skall stoler som ble kalte Quantum Range. Laminering som teknikk er kjent i møbelproduksjonen fra attenhundretallet. I Østerrike bøyde møbelprodusenten Thonet runde staver av bøketre ved å koke dem i vanndamp for deretter å presse treet i former laget av støpejern, der det tørket. Bedriften brukte denne teknikken på noen av de første stolene sine, før de fra 1859 hadde utviklet en teknologi som gjorde det mulig å fremstille stolene industrielt og i større serier. Thonets kaféstoler ser relativt uforandret ut den dag i dag.

I Norden var finske designeren Alvar Aalto og svenske Bruno Mathson var tidlig ute med å benytte bøyet, laminert trematerial i sine enkle, organiske og komfortable modeller. Men, først etter annen verdenskrig hadde man utviklet metoden slik at vi kan snakke om industriell produksjon.

Kanskje er det amerikanerne, designerekteparet Ray og Charles Eames som la det viktigste grunnlaget for formpressing av trematerialer for moderne møbelproduksjon. I 1940 utviklet de en ny teknikk for å presse kryssfiner i tredimensjonale former. I Skandinavia var det den danske møbelbedriften Fritz Hansen Eft. som tok opp den nye teknikken og eksperimenterte videre med den fra 1950. Kunnskap om den nye teknikken spredte seg på forskjellig vis, blant annet ved hjelp av professor Arne Korsmo – en sentral pedagog mm. i norsk designutvikling. Han var godt kjent med ekteparet Eames og brakte kunnskap om den nye teknikken som «slapp formen fri» også ved bruk av tre som materiale hjem, blant annet gjennom sin lærergjerning på Statens håndverks- og kunstindustriskole.

Prinsippet for teknologien er at limt finer legges i metallformer, som er strømførende. Formen presses sammen under høyt trykk, limet herder raskt når den ble varmet opp og etter få minutter er stolskallet, eller et annet objekt ferdig. Materialet blir sterkt og holdbart og får helt andre egenskaper enn det materialet det var oppbygd av. Treet var blitt plastisk og formbart. Lamineringsteknikkene åpner for mange muligheter for kreative designere.

Suksess

Øivind Iversen fikk til tross for sin suksess som designer – av City – en kort karriere i møbelbransjen. Etter endt utdanning ved SHKS arbeidet han en periode hos en av agentene til Møre Lenestolfabrikk. Det var her han kom i kontakt med Peter Langlo og fikk vist frem sitt design og diplomoppgave fra skolen. Det var også her han begeistret Langlo nok til at han satte City i produksjon og slik la grunnlaget for en av bransjens lengstlevende suksesser. Imidlertid skulle den første delen av Citystolens liv ikke bli noen økonomisk suksess for Iversen. Hos Møre Lenestolfabrikk mente man Iversen var ansatt i systemet og derfor ikke skulle betales som han ville om han var frilans. -Vi rettet opp dette da vi relanserte, forteller Arild Bakke. Slik fikk Iversen både en faglig suksess og en viss økonomisk oppreisning mot slutten av sitt liv.

Feminin

Muligens var det slik at Iversens opprinnelige inspirasjon var å finne hos Jacobsens Myren eller en av Eames modeller, men selv var den kvinneglade designer ikke i tvil om hvor den formmessige inspirasjonen kom fra. På det spørsmålet under relanseringen i 2007 svarte den aldrende designeren; Det ser du vel! Og det gjør vi vel. Men om stolen har feminine former er den uomtvistelig langt mer komfortabel enn mange av sine forbilder og holder seg slik svært når norsk designs overordnede Credo; komfort, ergonomi og funksjon.